Det diplomatiske forholdet mellom Russland og deres vestlige motparter, hovedsakelig EU og USA, har nådd frysepunktet og en ordkrig har brutt ut over krisen og konflikten i Ukraina. Noe som tilsynelatende startet som en lokal og intern disput mellom forskjellige fraksjoner i Ukraina har blitt til en internasjonal slagmark av ord og sanksjoner mellom Russland og de vestlige makter.
Vi har vært vitne til fordømmelse, til og med overraskelse fra vestlige ledere og media rett før og etter at Russland besluttet å støtte Krim’s krav om uavhengighet og påfølgende besluttning om å innlemmes inn i den Russiske Føderasjon.
Russland har blitt portrettert som aggressiv, ekspansjonistisk og den eneste skyldige i denne situasjonen. Selv om det er noe sannhet i disse påstandene så viser denne ensidige fordømmelsen enten en mangel på kunnskap og innsikt, eller til og med en uvilje til å forstå Russland sitt perspektiv. Denne innstillingen fra Vesten er skadelig for fremtidig samarbeid med Russland og bidrar ikke til å løse den nåværende konflikten.
Jeg fremholder at det er mye som kan vines på å sette seg inn i det russiske perspektiv og Russlands motiver. Denne artikkelen tar sikte på å besvare hvorfor det Russiske regimet handler som det gjør med hensyn til krisen i Ukraina og annekteringen av Krim. Jeg har til hensikt å utforske og å forklare den russiske posisjonen og å finne de underliggende årsakene bak denne adferden. Kun ved å forstå Russlands bekymringer og deres motivasjon bak deres handlinger kan vi håpe å fasilitere en konstruktiv dialog og løsning for alle innvolverte parter.
Historisk kontekst
Debatten og forståelsen av sikkerhetspolitikk i Russland overlevede Sovietunionens fall og har ikke endret seg signifikant siden (Tsygankov 2013: 1). Banket inn i Russlands politiske psyke er en vedvarende følelse av usikkerhet, sårbarhet og behovet for å forsvare sine enorme territorier. Krig og trusselen av innvasjon har etterlatt sitt merke på den kollektive Russiske mentaliteten, og en undersøkelse fra 2009 viser at en betydelig del (37%) av befolkningen er av den oppfatning at Russland er stilt ovenfor en militær trussel (Remington 2012: 251).
Alt dette gjør at Russland er veldig sensitiv til hva som foregår rundt deres grenser. Det som er like viktig i dette henseende er ideen om en historisk missjon og en sfære av særinteresser i det Russland kaller for «det nære utland». På grunn av historiske årsaker som grensene til det tidligere Russiske imperiet og senere Sovietunionen, så er det mange etniske Russere som bor i naboland og nærliggende områder, og da spesielt innenfor CIS (Commonwealth of Independent States). Dette gir grunn til bekymring og politiske utfordringer både for Russiske myndigheter og for lederene i nabolandene. Tilstedeværelsen av en etnisk Russisk befolkning i disse CIS landene gir Russiske ledere både en genuin grunn så vel som et politisk påskudd til å innvolvere seg i de indre anliggender til disse landene. Russland ser på seg selv som den store beskytter av alle Russere uavhengig av hvor de måtte bo (Mankoff 2011: 219-221, Remington 2012: 253-254).
Russland og CIS
Russland hevder å ha “priviligerte interesser” innen for sfæren av tidligere soviet republikker rundt deres grenser. Russland har interesser innenfor denne zonen med hensyn til handel, økonomisk samarbeid så vel som realpolitiske sikkerhetsinteresser. CIS er rik på resurser som kan forsyne etterspørselen til Russisk industri, og de tidligere soviet republikkene representerer også et stort og viktig marked for Russiske varer.
Kanskje til og med enda viktigere for Russiske interesser er kontrollen over kritisk infrastruktur som olje- og gassrørledninger som forsyner Europa med hydrokarboner. Salg av olje og gass til Europa utgjør en massiv inntekt som Russland sårt trenger, men kontrollen over rørledningene og forsyningen av hydrokarboner kan også brukes som et maktmiddel for å utøve politisk press. Dette er et tveegget sverd som kan kutte begge veier siden Europa og Russland er avhengig av hverandre i dette spørsmålet. Kontroll over rørledningsnettverket er uansett essensielt for de Russiske interesser, siden det gir de tilgang til det Europeiske markedet (Mankoff 2011: 220-222, Remington 2012: 254-256).
Russland har også militære baser i mange av CIS landene og anser dette som en beskyttende buffer rundt sine grenser (Mankoff 2011: 220). Gitt disse årsaker så vel som Russlands historiske arv med et spesielt forhold til disse landene så er det ikke overraskenede å finne at når vestlige makter blander seg inn i sfæren av tidligere Soviet republikker så er det spesielt provoserende i Russiske øyne. Og mer enn kun provoserende, Russland anser dette som en trussel mot deres nasjonale sikkerhet.
EUs ekspansjon østover
Den Europeiske union og Europa er sett på som distinkt fra USA og NATO, men som en del av den vestlige sivilisasjon. Spesielt tidlig på 90-tallet så var EU ansett som «god» i den offentlige Russiske retorikken og NATO ble ansett som noe fiendtlig (Mankoff 2011: 142).
EU er Russlands viktigste handelspartner og derfor har insentiver for å holde fredlige relasjoner til EU, og da spesilet Tyskland. Men ekspansjonen av EU østover inn i tidligere østblokk land og flørtingen med Ukraina som et prospektivt medlem av unionen har snudd Russland i en negativ favør mot EU. Linjene mellom EU og andre vestlige institusjoner, som NATO og USA, har nå blitt mindre tydlige i den Russiske diskursen.
EU sin plan for “Eastern Partnership” direkte truer Moskva sine planer for økt integrering med Øst Europa med Russland som en ledende partner, og Ukraina spiller en nøkkelrolle i å realisere denne integreringen gitt deres strategiske lokasjon, størrelse og ressurser. Prospektet med at Ukraina blir medlem i EU er uakseptabelt for det Russiske regimet.
Ekspansjonen av EU østover blir av Russiske øyne sett på som et ledd i en strategi ledet av vestlige makter for å omringe Russland. Og som et resultet så føler Russland seg truet (Mankoff 2011: 143). I henholdt til en undersøkelse gjort av den Europeiske union i 2007 viste at over halvparten av den Russiske befolkningen anser EU som en trussel mot deres interesser (Remington 2012: 251).
Om denne trusselen er reell eller ikke er mindre viktig i dette henseende, det som gjelder er at Russland og den Russiske eliten oppfatter denne ekspansjonen som en trussel og skadelig for deres interesser, uavhengig av EU’s intensjoner.
Etter et blikk på krisen i Ukraina så kan vi konkludere at, om ikke utløst, så har den hvertfall eskalert som følge av den geopolitiske kampen mellom de vestlige hegemoner og Russland.
NATOs ekspansjon østover
Etter den kalde krigens slutt og i tiden mot Sovietunononens fall så inngikk ledelsen blant vestmaktene og Soviet flere avtaler som blant annet omhandlet gjenforeningen av Tyskland under NATOs banner. Dette ble inngått i bytte mot lovnader å ikke ekspandere NATO østover, og å respektere Sovietunionen, senere Russland, sine interesser i Øst Europa og da spesielt innenfor de tidligere Soviet republikkene (Averre 2009: 576, Mankoff 2011: 135).
I Russiske øyne så er NATO en utdatert organisasjon som var opprettet og designet under den kalde krigen for å demme opp imot Sovietunionen, og som nå har blir overført til å demme opp rundt Russland. Russland har til og med foreslått, uten noe hell, Organization for Security and Cooperation in Europe (OSCE) som et alternativ til en ny europeisk sikkerhetsstruktur og erstatning for NATO. Den vedvarende tilstedeværelsen og ekspansjonen av NATO er en kilde til stor ergrelse og frustrasjon i Moskva (Mankoff 2011: 135).
Etter en serie av kriser på Balkan tidlig på 90 tallet og forespørsler fra en rekke land i Øst Europa om formelt medlemskap i NATO, besluttet NATO i 1994 å ekspandere østover. I mange Russiske øyne ble dette sett på som et stort svik av Vesten. Både på grunn av Russlands gamle historiske forbindelse til regionen, men spesielt på grunn av løftet om å ikke ekspandere østover inn i tidligere Sovietisk territorium (Tsygankov 2013: 105). Dette ga påfyll til Russisk frykt og usikkerhet om Vesten. NATOs planer for et rakketskjold med anti-ballistiske misiler i Øst Europa, ledet av USA, fiendtliggjorde Russland yterligere (Antonenko and Giegerich 2009: 14). Frykten for NATO, “den gamle” fienden, fant nye grunner til å vokse frem i Russland. Det kan argumenteres at denne ekspansjonen inn i Øst Europa og planene for rakketskjoldet var en unødvendig provokasjon som fremmedgjorde Russland ovenfor Vesten og ødela for mulighetene for fremtidig samarbeid og vennlige relasjoner.
Alt i alt så har det vært en mengde av hendelser der NATO og Vesten har fremmedgjort seg selv ovenfor Russland, og fra det Russiske perspektivet, utnyttet Russlands midlertidige svekkelse i etterdønningene av den kalde krigen. I denne listen av hendelser så kan vi plasere, som tidligere nevnt, to bølger av NATO ekspansjon østover i 1999 og igjen i 2004, planer for rakketskjold i Øst Europa, «Operaton Allied Force» i Kosovo og støtte til «colored revolutions» i Georgia og Ukraina (Antonenko and Giegerich 2009: 13-14). Alle disse hendelsene, og mer, har satt Russland på kant med Vesten og det burde ikke være overraskende når Russland velger å ta en mer fremoverlent og bestemt tilnærming til Vesten når de opplever at deres interesser er under trussel.
USA, NATO og normer i internasjonal lov
Konfrontasjonen mellom Russland og Vesten er ikke noe nytt. Dette er noe som har pågått over lang tid. Uten å trekke inn de store historiske linjer, så holder det å gå tilbake til konflikten i Kosovo i 1999, siden den tid så har skillelinjene mellom Russland og vestmaktene, representert ved NATO, blitt tydligere. NATO landene grep inn i Serbia uten et FN mandat, og Russland hadde sterke motforestillinger mot denne intervensjonen, selv om Russland spillte rollen som forhandler og stilte opp med fredsbevarende styrker til regionen i senere tid (Antonenko 2007: 91-94).
Denne interessekonflikten og sammenstøtet mellom motsettende verdenssyn ble på nytt åpenbart da USA invaderte Irak i 2003, der Russland motsatte seg invasjonen (Antonenko 2007: 95). Invasjonen av Irak viste til det russiske regimet at man kunne forvente seg unilateral adferd fra USA og NATO, uten at de konsulterte seg med Russland som en strategisk partner eller at deres synspunkt ble tillagt noe vekt (Sakwa 2008: 249). Dette mønsteret av NATO intervensjon har gjentatt seg igjennom den Arabiske Våren, og Russland har konsistent tatt siden til de sittende regimene. Den vestlige støtten til opprørere både i Lybia, Egypt og senest i Syria har gjort skillelinjene mellom Russland og Vesten enda dypere (Allison 2013: 795-800).
Den sterke støtten til Assad regimet i Syria kan forklares tofoldig; først så kan vi ta en spesifikk titt på Russlands umiddelbare og konkrete interesser i Syria som ville bli truet dersom Assad regimet skulle falle. Som en gammel klient av Russland så har Syria tillat Russiske marinebaser på deres territorium og gitt dem innflytelse i regionen. Frykt for at radikale muslimer skal flyte over grensene og inn i Russland spiller også en rolle for at Russland er bekymret for utviklingen i Syria. Men dette er ikke nødvendigvis Russlands eneste bekymring.
Den andre grunnen, og kanskje minst like viktig, så har Russland tatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg en slik presedens har vært i Russlands interesse, gitt interne problemer med sepperatistbevegelser på russisk territorium (Antonenko 2007: 97). Men også fordi dette demmer opp for ekspansjonen av de vestlige globale hegemonitet som har sitt utspring i USA. Moskva og den russiske eliten vil gå langt for å stoppe presedens som kan brukes mot dem selv (Charap 2013: 37). Russland har argumentert at det finnes en stor trussel for uro og destabilisering hvis prinsipper i internasjonal lov ikke følges, slik som suverenitet og ikke-intervensjon (Allison 2013: 797, Charap 2013: 36-37).
Vi kan derimot se et skift i argumentasjonen om internasjonal lov i favør av selvråderett når det kommer til Krim. Russland hadde tidligere krevd i Kosovo sitt tilfelle at kun Serbia og det Serbiske folket som en helhet kan gi sitt samtykke til Kosovos løsrivelse og uavhengighet for at det skal være legitimt (Antonenko 2007: 92). Men i Krim sitt tilfelle ble det kun avholdt folkeavstemning i Krim regionen, og ikke i Ukraina som en helhet. Dette er i rak motsettning som Russland holdt tidligere med tanke på Kosovo sin uavhengighet fra Serbia.
Men et skift i argumentasjonen er ikke kun å finne hos det russiske regimet, det samme kan bli sagt for USA og Vest Europa. Med hensyn til Abkhazia og Sør Ossetia i Georgia så har Vesten lagt seg på linjen om territorial integritet for stater (Antonenko 2007: 99), akkurat det samme som i tifellet med Krim i Ukraina. Retorikken som blir brukt er innenfor rammene av internasjonal lov. Russland har argumentert for selvråderett for befolkningen på Krim, som i stor majoritet består av etniske Russere. Og på den andre side så har vestmaktene, sammen med regimet i Kiev, argumentert i favør av territoriell integritet og statlig suverenitet.
Dette er et rollebytte og i sterk kontrast til partenes tidligere standpunkt når vi ser tilbake, som tidligere nevnt, på spørsmålet om Kosovo sin uavhengighet i 1999, invasjonen av Irak i 2003 og støtte til opprørere i Lybia og Syria. I disse sakene så fremstår Russland som forkjemperen av statlig suverenitet og doktrinen om ikke-intervensjon. Vestmaktene på sin side promoterte selvråderett og intervensjonskrig, med eller uten FN mandat, på såkalt humanitært grunnlag og i demokratiet sitt navn. Når det kommer til tilfellet for Krim så har Russland og Vesten tilsynelatende byttet posisjon. Den presedensen som Vesten har satt med hensyn til intervensjon i staters indre annliggende blir nå brukt mot dem selv i tilfellet Krim.
Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen så kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen og å hindre yterlig vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det. Ikke kun hadde Moskva et behov for å beskytte sine interesser mot yterligere inngrep fra vestmaktene, men de var også i besittelse av makt og ressurser til å gjennomføre effektive mottiltak. Russland av i dag er ikke Russland av 1990-tallet eller det tidlige 2000. Russland har vokst betraktelig i makt og styrke siden den gang, og selvhevdelse er tilbake på agendaen.
Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentel rettferdigjøring som holder lite substans på egenhånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste atributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene og ofte primale og voldelige krefter kan kannaliseres igjennom.
Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt vil alltid være tilsede og sette føringer for hva som skjer.
Russlands ambisjoner og Stormaktsstatus
Identiteten som en stormakt er integralt i Russlands selvbilde og forståelsen av sin plass i verden. Etter sin midlertidige nedgang på 90-tallet er Russland nå på vei til å solidifisere sin stormaktsstatus på nytt og å bygge opp sitt internasjonale image. Ambisjonen for at Russland skal igjen bli en stormakt er svært tydelig blant russiske eliter, og ideen om en stormakt former helt tydelig den Russiske utenrikspolitikken (Neumann 2008: 128-129, 146, Mankoff 2011: 2-3). Man kan ikke undervurdere det behovet en stat slik som Russland har for å bli respektert og tatt på alvor av de andre store spillerene på den internasjonale arenaen. Russland opplever at sine interesser har ikke blitt respektert av de vestlige motpoler de siste tiårene, og dette nører opp under en fiendtlig instilling mot Vesten hos Russland.
Besluttningen av å innlemme Krim som en del av den Russiske føderasjon fremmedgjorde helt tydelig Russland opp imot sine vestlige partnere og var skadelig for Russlands internasjonale image. Som påpekt tidligere i artikkelen så anser Russland forholdet sitt til Vesten å være av strategisk høy verdi. Derfor må vi bare anta at de geopolitiske beveggrunnene som får Kremlin til å ta en slik besluttning er av en høyere orden enn å preservere gode relasjoner til USA og EU. Men selv om de gode relasjonene til Vesten blir ødelagt så kan de alltids håpe på å bli fryktet og respektert som en makt å ta seg iakt for.
Konklusjon og mulige løsninger
Når det kommer til å håndtere Vesten så har Moskva lært at de vil alltid bli ansett som en «outsider» og at deres interesser ikke automatisk vil bli respektert. De har lært at hvis Russland oppfattes som svak så vil dette utnyttes og den eneste måten å avskrekke aggresjon som går imot russiske interesser er ved å holde en stram linje støttet opp av konvensjonelle så vel som atomvåpen (Tsygankov 2013: 111). Den russiske persepsjonen av Vesten kan forklare oss hvorfor Russland handler slik som de gjør.
Det er rimelig å anta at frykten for at Ukraina skulle en dag bli medlem i NATO, eller «kun» et medlem i EU, var motivasjon sterk nok for Russland til å iverksette mottiltak under krisen i Ukraina. Annekteringen av Krim, ja til og med det resolutte tiltaket i Georgia i 2008, kan bli sett på som et tilsvar på hva Russland oppfatter som vestlige inngrep. At dette var mottrekk som Russland anser som helt nødvendig for å beskytte sine interesser i regionen rundt sine grenser.
Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale oppførselen til USA og NATO siden 90-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere Soviet republikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.
For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man skal alltid berolige Russland ved å ettergi for deres krav, men å bli mer sensitiv mot det som faktisk er av deres legitime interesser. Respekt og anerkjennelse for den Russiske interesse-sfæren rundt deres grenser og en respekt for Russlands tilbaketreden inn i sin rolle som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredlige relasjoner til Moskva. Det er dermed ikke sagt at Vesten skal tolerere hva som helst som Russland finner på. Vi skal i første rekke stå for vår egen legitime selvinteresse, men denne tilnærmingen vil langt påvei sikkre en atmosfære av forståelse og sammarbeid der konflikter kan unngås og løses før de eskalerer.
Denne artikkelen ble først publisert av Kulturverk 24. november 2018: http://www.kulturverk.com/2018/11/24/russland-det-naere-utland-og-vesten/
Litteraturliste
Allison, R. (2013). «Russia and Syria: explaining alignment with a regime in crisis.» International Affairs 89(4): 795-823.
Antonenko, O. (2007). «Russia and the Deadlock over Kosovo.» Survival 49(3): 91-106.
Antonenko, O. and B. Giegerich (2009). «Rebooting NATO–Russia Relations.» Survival 51(2): 13-21.
Averre, D. (2009). «From Pristina to Tskhinvali: the legacy of Operation Allied Force in Russia’s relations with the West.» International Affairs 85(3): 575-591.
Charap, S. (2013). «Russia, Syria and the Doctrine of Intervention.» Survival 55(1): 35-41.
Mankoff, J. (2011). Russian foreign policy: the return of great power politics, 2nd Edition, Rowman & Littlefield.
Neumann, I. B. (2008). «Russia as a great power, 1815–2007.» Journal of International Relations and Development 11(2): 128-151.
Remington, T. (2012). Politics in Russia 7th ed., Pearson.
Sakwa, R. (2008). «„New Cold War‟or twenty years‟ crisis? Russia and international politics.» International Affairs 84(2): 241-267.
Tsygankov, A. P. (2013). Russia’s foreign policy: change and continuity in national identity, Rowman & Littlefield Publishers.
Rødal 