Åndedrag fra Minneapolis

Den 25. Mai i år 2020 døde George Floyd under en pågripelse av politiet i Minneapolis, Minnesota. Videoklipp av en hvit politimann med et kne på nakken til en sort mann har spredd seg som ild i tørt gress via sosiale medier og pressen. Narrativet vi alle umiddelbart blir fortalt fra et samlet pressekorps er historien om et rasistisk motivert drap. Historien om en hvit politimann som kveler en forsvarsløs sort mann til døde.

Rettsmedisinske undersøkelser viser at George Floyd var ruset på fentanyl når politiet arresterte han, og den offisielle obduksjonsrapporten indikerer at Mr. Floyd døde av et hjerteinfarkt. Dette rapporterer også VG. George Floyd hadde en lang historie med rusmisbruk og kriminalitet.

Fentanyl er et meget sterkt narkotisk stoff, som blant annet er kjent for å forårsake svekket hjertefunksjon. Politiet i Minneapolis var ekstra hardhendt med Mr. Floyd fordi han motsatte seg arrestasjon. Det er godt mulig at en sårbar helse og et svekket hjerte, på grunn av rusmisbruk, gjorde at George Floyd døde av påkjenningen som en frisk person ellers hadde tålt. Dette rettferdiggjør ikke dødsfallet, men det viser at saken ikke er så ensidig som mange vil ha det til.

Det var fire politimenn på stedet som utførte pågripelsen, og alle fire er nå siktet i saken, og satt under etterforskning. Akkurat slik det skal være i et lovstyrt samfunn. Avgjørelsen om skyld og eventuelt straff, er et spørsmål for rettssystemet. Det foreligger foreløpig ingen indikasjon på at hendelsen var rasistisk motivert. Subjektive motiv er uansett vanskelig å påvise med mindre det er eksplisitt uttalt. Av de fire politimennene var kun en av de hvit. Det er en god sjanse for at dette handler om politibrutalitet og unødvendig bruk av makt. Men igjen dette er opp til en jury og en dommer å avgjøre etter en rettssak basert på bevis og rettsvurderinger.

I uansett tilfelle så rettferdiggjør ikke dette opptøyer, plyndring og hærverk. Så langt har over 10 mennesker mistet livet i opptøyene, mange har blitt alvorlig skadd, og den materielle skaden påført butikker og private boliger har allerede steget til flere milliarder. Myndighetene har en plikt til å opprettholde freden og trygge borgernes liv og eiendom. Derfor er det riktig å slå ned på disse opptøyene hvis de ikke er fredelige.

Pressen derimot skriver artikler som enten unnskylder, eller direkte støtter opptøyene. Trump på sin side erklærer ANTIFA som en terrororganisasjon, og utpeker de som ansvarlige for organiseringen av voldelige opptøyer. Han lover å sette inn militæret mot demonstrantene der guvernørene og politiet ikke greier å sikre fred og orden.

Dette føyer seg inn en lang rekke av samme typer opptøyer som pressen har bidratt til å hause opp, den største og mest kjente av disse er Rodney King saken som utløste 1992 Los Angeles riots. Resultatet av disse opptøyene var at 63 mennesker mistet livet, 2,383 personer hadde blitt skadd og 1 milliard USD i materielle tap og skader. Det som er annerledes denne gangen med George Floyd saken er at opptøyene og plyndringen nå har spredd seg til over 20 stater i USA. Opptøyene har også spredd seg globalt til London i Storbritannia og til Paris i Frankrike. Til og med her hjemme i Norge blir det avholdt markeringer til støtte for opptøyene i USA. Det er derfor verd å stille seg spørsmålet; hva er dette fenomenet som vi nå bærer vitne til?

Byer og tettsteder i verden som har hatt George Floyd protester med mer enn 100 deltakere https://en.wikipedia.org/wiki/George_Floyd_protests#/map/0

Disse opptøyene er et resultat av at pressen og liberale politikere har eskalert rasekonflikten i USA i en årrekke. De har gjort dette for å skaffe seg lettjente og kortsiktige politiske poenger. De har servert den afroamerikanske delen av befolkningen et offernarrativ om «systemisk rasisme», for deretter å love dem å løse alle deres problemer i bytte mot stemmer. Det er lett for liberale og progressive politikere å bortforklare sosioøkonomiske samfunnsproblem ved å skylde på rasisme hver gang de feiler å levere på sine løfter.

Mytologien rundt «systemisk rasisme» er et mektig virkemiddel som den liberale pressen og politikere kan benytte seg av hver gang de trenger en fiende å samles mot. Denne mytologien gjør at de kan tegne opp en abstrakt fiende som aldri helt kan bekjempes. Og dermed har de skapt seg en uendelig forsyning av ondskapsfulle fiender som de kan samle politiske krefter mot. Dette gir de energi til å presse den progressive agendaen fremover. Dette minner veldig om den neokonservative krigserklæringen mot kategorien «terrorisme» under Bush. Noe som ledet til innføringen av den grunnlovsstridige «Patriot Act». «Terrorisme» er på samme måte som «rasisme» en abstrakt kategori som aldri kan bekjempes. «Rasisme» er bare et annet ord for «ondskap» i liturgien til den liberale progressive kulten.

Det som gir denne mytologien om «systemisk rasisme» styrke er at den har rot i virkeligheten. Akkurat slik som «War on Terror» bygger på de historiske hendelsene ved 911 så bygger denne krigen mot rasisme på et historisk fundament. USA har en broket historie med slaveri og en stor afroamerikansk underklasse. Dette er noe USA har betalt en høy historisk pris for. Men istedenfor å se fremover som et samlet samfunn i lys av et narrativ om en felles historisk streben og en kollektiv seier som en sivilisasjon, så dveler sterke etablerte krefter på et narrativ om splid og undertrykkelse.

De dveler ved dette narrativet om splid og undertrykkelse fordi det danner det ideologiske grunnlaget som legitimerer deres maktbase. De liberale og progressive politiske kreftene, som inkluderer «den frie pressen», har behov for å være i konstant opposisjon til et eller annet maktsenter, selv når de er i posisjon. Dette er symptomatisk for den liberale og progressive «venstresiden» over hele verden.

Politiet er på ingen måte helt uskyldige eller nøytrale. Politiet har sin egen selvinteresse, slik som hvilken som helst annen organisasjon i verden. Derfor er det viktig å holde et vaktsomt øye på politiet og deres virksomhet. Det er ingen tvil om det. Men politiet er lett å peke ut når man trenger en fiende å samle seg mot, fordi politiet er den mest synlige delen av maktstrukturen i det moderne samfunnet. Politiet omgås farlige og kompliserte situasjoner daglig og er til stede der friksjonen i samfunnet er størst. Derfor er det kun et tidsspørsmål før politiet blir part i en konflikt. Derfor har narrativet om et «rasistisk motivert politi» vært veldig utbredt i lang tid, til og med her i Norge.

Et annet interessant spørsmål er om Derek Chauvin og de tre andre politibetjentene kan forvente seg en nøytral og rettferdig rettssak? Nå som så mye politisk prestisje står på spill. En eventuell frifinnelse kan risikere å ytterligere inflammere opptøyene og eskalere situasjonen betraktelig. Det er ikke utenkelig at myndighetene kan være fristet til å kaste Derek Chauvin og hans kollegaer under bussen for å tilfredsstille mobben.

Akkurat nå så heller den liberale pressen bensin på bålet ved å ensidig fremstille George Floyd saken som et rasistisk motivert drap utført av politiet. Dette gjør de før det har vært noen rettssak eller grundig etterforskning. Hvorfor gir ikke pressen like mye oppmerksomhet til obduksjonsrapporten som sier at Floyd hadde et hjerteinfarkt, som de gir til indikasjonene at han ble kvalt til døde? Hvorfor prøver de ikke å roe gemyttene? Hvorfor tar pressen side med opptøyene og unnskylder dem?

Det er fordi dette egentlig ikke handler om Georg Floyd, men om politisk maktkamp. Nå blir dette dødsfallet brukt som politisk brekkstang mot president Trump for alt det er verd. Hva som faktisk er sant eller rettferdig er sekundært. Helt siden før valgseieren til Trump i 2016 har et samlet pressekorps fra «den frie presse» vært i krigsmodus mot presidenten og hans fraksjon, fordi Trump representerer et annet sett av materielle interesser enn deres egne selvinteresser.

USA beveger seg nå inn i et territorium der borgerkrig i en eller annen form er en reell mulighet. Det er en mye dypere konfliktlinje som nå kommer til overflaten enn kun protester mot «rasisme» og politivold. Hendelsen i Minneapolis er ikke helt ulikt skuddene i Sarajevo som utløste 1. Verdenskrig, men med en vesentlig kontrast og forskjell. Skuddene i Sarajevo var en målrettet politisk handling utført av en attentatmann, som resulterte i drapet på arveprinsen av et imperium. Dødsfallet i Minneapolis var etter alt å dømme en utilsiktet hendelse, der et medlem av «underklassen» døde. Det dette indikerer er at USA’s interne stabilitet muligens er sammenlignbar med Østerike-Ungaren før utbruddet av 1. Verdenskrig. Denne sammenligningen skal man ikke ta for langt, men den tjener å illustrere at en liten gnist kan forårsake en stor brann hvis samfunnet allerede er dynket i bensin.

Herskerklassen i USA er splittet. Pressen sammen med universitetene, politikere og milliardærer i det liberale etablisamentet representerer det som av enkelte kalles for «The Blue Church». Trump på sin side representerer en ny utbrytergruppering fra herskerklassen. Denne utbrytergrupperingen har alliert seg med den konservativt orienterte men krympende middelklassen og fagarbeidere fra tradisjonelle industriyrker. Sammen så har de tre grupperingene dannet det man kan kalle for «The Red Religion». Dette har gitt det liberale etablisamentet panikk, ettersom «The Red Religion» utfordrer «Den Blå Kirken» sitt monopol på definisjonsmakt på en måte de ikke har opplevd før. MAGA bevegelsen er et uttrykk for dette, med en ny impuls av kulturell stolthet og en ny form for konservativ proteksjonisme.

Den selveiende middelklassen i USA opplever at de står overfor en eksistensiell trussel mot deres livsførsel og verdigrunnlag, ettersom de økonomisk og kulturelt stadig skvises vekk. I den progressive liberale visjonen for fremtiden så finnes det ikke rom for en konservativ selveiende middelklasse, spesielt ikke hvis majoriteten av de også er hvit. Derfor flokker de seg rundt en leder slik som Trump.

Det som kjennetegner Trump er at han tilhører en gruppe innenfor milliardærklassen i USA som har mesteparten av sine materielle verdier bundet opp i fast eiendom på amerikansk jord. Det Trump har til felles med denne selveiende middelklassen og disse fagarbeiderene er at deres inntektsgrunnlag og realverdier er stedbundet. Dette gjør at de deler en felles skjebne i fremtidens USA og er avhengig av en fungerende produksjonsøkonomi i det amerikanske hjemmemarkedet. Dette står i kontrast til de materielle interessene til resten av herskerklassen i USA, som har basert sine formuer og inntekt på en «kunnskaps- og finansøkonomi». Denne kunnskaps- og finansøkonomien er avhengig av åpne grenser, informasjonsflyt og fri bevegelse av kapital. Akademikere, journalister, bankfolk, globale IT giganter fra Silicon Valley og den finansielle eliten har dette til felles.

Dette er tydelig eksemplifisert i posisjoneringen mellom Bloomberg og Trump, som nå står på hver sin side i den politiske konflikten, til tross for at de kommer fra den samme overklassen som dominerer østkysten i USA. Bloomberg er en finansbaron og Trump er en eiendomsbaron. Et annet uttrykk for denne interessekonflikten er Twitter sin sensur av president Trump sine tweets som advarer demonstranter i Minneapolis mot å begynne med plyndring av butikker og forretninger. Ikke overraskende så eies disse butikkene og forretningene av den samme middelklassen som i stor grad har gitt Trump sin oppsluttning. Trump svarer på Twitter sin sensur av ham med påfølgende Executive Order on Preventing Online Censorship. Konfliktlinjene er utkrystalliserte og klare i dagen for den som kan se. Denne interessekonflikten og posisjoneringen gjelder ikke bare i USA, men over hele den vestlige verden. Også her hjemme i Norge.

«Den Blå Kirken» mobiliserer på sin side den fremmedgjorte underklassen, som i stor grad består av afroamerikanere og andre minoriteter med lav sosial status. De mobiliseres i håpet om lovnader om økt status og velferd. En status og velferd som «Den Blå Kirken» selv er portvokter for. De ideologiske stormtroppene til «Den Blå Kirken» derimot er ofte hvite studenter, akademikere, journalister eller profesjonelle aktivister som selv nyter relativt høy sosial status under det nåværende paradigmet.

Protesters gather in downtown Minneapolis. Unrest in Minneapolis over the May 25th death of George Floyd.

Opptøyene rundt George Floyd saken kommer i kjølevannet av COVID-19 pandemien og «lock-down» tiltakene. De samme «snakkende hoder» i pressen som advarte folk mot å møtes i store folkemengder, og promoterte straff og fengsel for de som brøt smitteverntiltakene, har over natten «glemt» COVID-19 pandemien. Nå er det ut å demonstrere mot «rasisme» som gjelder. Troverdigheten og legitimiteten til den liberale pressen har i mange sine øyne vært tynnslitt slik det har vært, men nå kommer den til å være fraværende før dette er over.

Høy arbeidsledighet og fattigdom bygger opp under det som nå spiller seg ut i USA. Arbeidsledigheten de siste månedene er ytterligere forsterket av COVID-19 pandemien og «lock-down» tiltakene. Samtidig som herskerklassen i USA er splittet så har landet en rekordhøy arbeidsledighet, rekordhøy gjeld og lite oppsparte midler blant folk flest. Dette forsterker risikoen for en utbredt voldelig borgerkonflikt som kan eskalere til borgerkrig hvis USA ikke greier å komme med en resolusjon. Valget nå i 2020 kan være en mulighet for en slik resolusjon, men det forutsetter at den tapende parten aksepterer valgnederlaget. Noe det progressive liberale etablisamentet har vist seg uvillig til å gjøre.

Åndedragene fra Minneapolis puster oss alle i nakken, mens vi ser på Historen utfolde seg foran oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: