Veien hjem fra Konspiland

Er du en «konspirasjonsteoretiker»? Kanskje ikke. Men kanskje du har hørt om en konspirasjonsteori eller to. Og hvis du er ærlig med deg selv så har du kanskje den skyldige gleden av å tro litt på en av de. Du er ikke alene.

Det er ikke til å komme unna med at i dissidentmiljøet så florerer det med teorier om «konspirasjon». Man opplever at verden i stor grad er imot seg, og man møter motstand fra myndigheter og andre institusjoner som i prinsippet skal være nøytrale. Det er lett å tro at det finnes en stor konspirasjon med onde hensikter der ute et sted. Men stemmer dette med virkeligheten? Å se verden på denne måten er det man kan kalle for en «Grand Conspiracy».

En «Grand Conspiracy» innebærer troen på at det finnes en stor verdensomspennende konspirasjon som man kan forklare alt ut ifra. Det finnes konkurrerende teorier, men det de har til felles er at alt står i relasjon til denne ene konspirasjonen som man tror på. Men troen på en slik altomfattende konspirasjon stemmer jo selvfølgelig ikke med virkeligheten, av rent praktiske grunner. Verden er for stor, kompleks og uoversiktlig. Dessuten så finnes det for mange realpolitiske grupperinger som konkurrerer om makt.

Dissidentbevegelsen må ta et oppgjør med dette «Grand Conspiracy» synet på verden. En slik tolkning av verden er ikke hensiktsmessig, fordi det gjør at man ikke ser den faktiske maktdynmaikken som foregår. Slike teorier om en stor konspirasjon gjør at man ender opp med feil analyse av verden og trekker dermed også feile konklusjoner. Det gjør at man forblir ineffektiv og vil aldri kunne realisere sine ambisjoner som en bevegelse.

Det er dessuten somregel bare dysfunksjonelle og halvgærne folk som tror på slike «Grand Conspiracy» teorier, og en dissidentbevegelse som ønsker seg en fremtid bør ikke befatte seg med slike personligheter. De er som plantegift for et ungt tre som trenger næring og sollys for å vokse.

Nå vil kanskje noen komme med en innvending, «Hva med Soros og andre globale milliardærer? Vi kan jo se at de blander seg inn i politikk via NGO’er, og har ambisjoner om å påvirke demokratiske valg i flere land!» Ja, selvfølgelig gjør de det. De gjør det fordi de kan. Man trenger ikke en verdenskonspirasjon for at slikt som dette skjer. Det er en naturlig konsekvens av den politiske strukturen som vi lever i.

Man kan si det på denne måten; alle konspirerer. Det gjør du også. Alle søker makt for seg selv og sin inngruppe. Men ingen gruppe i verden har monopol på makt eller full oversikt. Selv om det skulle finnes noen som ønsker dette så er det bare dagdrømmeri.

Det finnes selvfølgelig strukturer og dynamikker som gjør at noen grupper er mektigere enn andre. Noen grupper er mer egnet til å vinne frem i den politiske strukturen som vi har i den moderne verden. Men det betyr ikke at disse gruppene som vinner frem har kontroll, selv ikke over sin egen situasjon, fordi alle er prisgitt den strukturen man befinner seg i.

Vår struktur er et liberalt demokrati, informert av en presse som ikke kan ansvarliggjøres. I dette liberale demokratiet så har det dannet seg flere nettverk av uformell makt, i form av interessegrupper, lobbyvirksomhet og aktivistgrupper floket sammen med offentlige midler og privat kapital. Det finnes ikke en sentralkomité noe sted som drar i strengene og dirigerer samfunnet eller historiens gang. Å foreslå noe slikt er latterlig. Men til tross for dette sitter veldig mange med følelsen av at forskjellige maktinsitusjoner på tvers av landegrenser ofte ror i takt og har et felles minste konsensus. I hvertfall når det kommer til den vestlige verden. Mye av forklaringen på dette er at informasjonsteknologien har globalisert og standardisert utdanningsinstitusjonene og media.

De historiske kreftene har ikke noe enkeltmenneske eller noen enkelt gruppe av mennesker kontroll over. Selv ikke en monark har det. Men i en monarkisk struktur så er makten og strukturen eksplisitt og åpen for alle å se, i motsetning til det liberale demokratiet. I det liberale demokratiske samfunnet så er makten mer implisitt og uformell, og derfor også mer «skjult». Dette gjør at nettverk og maktkonstellasjoner i det liberale demokratiet lett fremstår som «konspirasjoner». Å organisere seg i nettverk, forum og NGO’er er modus operandi for alle seriøse aktører. Dette er den mest effektive måten å skaffe makt for seg selv og sin gruppe innenfor det liberale demokratiet. Det liberale demokratiet gir dermed folk insentiver til å «konspirere» mot hverandre for makt.

Det er nyttig å forstå denne maktstrukturen som en «kirke» tuftet på et konsensus. Denne «kirken» er internasjonal og strukturelt sammenlignbar med den historiske presbyterianske kirkebevegelsen. I motsetning til den Katolske kirke så finnes det ingen pave på toppen i denne strukturen. Istedenfor så finnes det hundrevis av mindre «paver» og «prester», som alle er sannhetsvitner og «eksperter» på hvert sitt felt. De referer til hverandre for å gjensidig forsterke hverandres legitimitet innenfor en felles verdensanskuelse. Dette er ikke nødvendigvis avtalt spill, men heller spontan og normal menneskelig adferd. Presteklassen i denne kirken titulerer seg somregel som «ekspert» og har ofte bakgrunn som akademiker, journalist eller forsker. Det viktigste i denne sammenheng er ikke deres faktiske meritter, men hvor flinke de er til å signalisere at de er en del av konsensus. Medlemmene av denne «kirken» gjenkjenner hverandre via identitetsmarkører. Derfor spiller dydsignalisering og moralposering slik en viktig rolle i denne strukturen, slik at man kan lett skille mellom hvem som er med i inngruppen og utgruppen.

De som organiserer seg på denne måten mener jo selv at de har gode og legitime hensikter, og opplever selvfølgelig ikke seg selv som en konspiratør. De gjør jo bare det som er helt normalt, slik som alle andre ressurssterke grupper gjør. Det blir enda mer fjernt for de når utenforstående kritiserer dem, og tillegger de meninger og hensikter de ikke har. Den naturlige responsen på en slik kritikk blir jo først lattermild vanntro, kanskje litt oppgitt frustrasjon og deretter bare å avskrive all makt og strukturkritikk fra dissidenter som «konspirasjonsteorier», selv den legitime kritikken.

For å forstå makt og sosiale dynamikker så setter man opp teorier og leter etter sammenhenger. Dette er meget utfordrende å gjøre, og det er lett å ta feil. Verden er kompleks. Vi må ofte forenkle det vi observerer ved bruk av mentale modeller og begreper slik at vi kan sette ting i en forståelig sammenheng. Det er her konspirasjonsteorienes fallgruve åpner seg. Men man skal ikke la være å granske verden og maktstrukturer av den grunn. Man kan stille seg følgende spørsmål som en realitetssjekk; er det mer rimelig å anta at det ikke finnes noen «konspirasjoner», som det er å anta at alt er et resultat av en konspirasjon? Svaret er selvfølgelig at begge deler er urimelige antakelser. Hvis påstand A er falsk så gjør ikke det at påstand B automatisk blir sann.

Den etablerte verdensanskuelsen har et inkonsistent forhold til sannheten. Noen ganger er den falsk, andre ganger så stemmer den. Det samme gjelder for «konspirasjonsteoretikere» og andre dissidenter. Noen ganger stemmer det man tror, andre ganger ikke. Veien hjem fra Konspiland består av å granske seg selv og sine antakelser om verden like kritisk som det man gjør ovenfor myndigheter og andre maktinstitusjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: